Matpause for jaktlaget ute i naturen.

Tid til å høste av naturens rikdom

I ei lita jakthytte øverst i Romundstadbygda, inntil skogkanten, ligger Snausen & Stomprød jaktlags hovedkvarter. Her ute, hvor naturens krefter råder, møtes de for å ta del i dens overflod.

Fire karer kommer ut av skogen, de er ferdige med dagens første jakt. De kommer inn i den lille stua, eggene og baconet flyr ut av kjøleskapet og oppi stekepanna. Litt mat i kroppen nå, så skal de ut igjen på jakt i en annen del av terrenget.

Steking av egg og bacon på kjøkkenet i hytta.
Lasse Skjølsvold disker opp egg og bacon i mengder til dagens jaktlag. Foto: Elise Landsem

Veggene er fylt med minner. Små gevir, store gevir, rare, prektige, gamle og unge. Litt som karene i jaktlaget. På bildene på veggen ser vi bittesmå “jegere” med stjerner i øynene, gradvis vokst opp sammen med de voksne i laget. De voksne blir eldre og furet. De har vært her lenge alle sammen.

Noen av dem har holdt på med dette så lenge de kan huske, andre er kommet inn i det i voksen alder. Stemningen blant jegerne er lett, de er åpne, smilende, og kommentarene sitter løst. Det er enkelt å være her. Elghunden Akira kommer også inn, og får en velfortjent skål med vann etter en halv dags jobb. Hun er en svært viktig og naturlig del av jaktlaget.

Bilde av jaktlaget utenfor hytta.
Imellom seg har de ganske mange års jakterfaring. Fra venstre: Roger Meås, Lasse Skjølsvold, Steinar og Erik Landsem. Foto: Elise Landsem
Stue i jakthytta med foto og gevir på veggene.
På veggen henger det mange minner, og mange gevir. Foto: Elise Landsem

Mennene bak geværene

Roger Meås, Lasse Skjølsvold, Erik Landsem og Steinar Landsem er dagens lag, som setter seg i sofaen med hver sin kaffekopp. Alle er gode kompiser, og Steinar og Erik er far og sønn. De fire karene hadde ulike veier inn i jakta, men felles for dem er kjærligheten til villmarka, og til laget.

Roger forteller at han er oppvokst i en familie uten tradisjon for jakt. Kompisen på nabogården inviterte han med på harejakt med støvere da han var sju år, og da var det gjort. I starten var han med uten gevær, men fikk tidlig inn det viktigste: “å holde kjeft på post”.

Lasse er oppvokst med rypejakt, men startet ikke med storviltjakt før Steinar inviterte han med. Da var han allerede i 40-årene. For han var det mest det sosiale, å få trening og friluftsliv i samme slengen.

Steinar jaktet hjort sammen med far allerede som 3-åring, men det var færre hjort og elg på den tiden, som også resulterte i mindre jakt. Først når bestanden økte kraftig på slutten av 70-tallet begynte han å jakte mer, men i starten bare lettbeint og ikke så strukturert.

Bilde av Steinar og Erik Landsem på rådyrjakt i 1997.
Steinar og Erik Landsem på rådyrjakt i 1997. Erik er 8 år gammel på bildet og allerede en ivrig deltaker i storviltjakt. Foto: Privat

Erik ble født på slutten av 80-tallet, og han viste umiddelbart interesse for all slags jakt. Far Steinar ble en støttende part, og de støttet og dyrket interessen hos hverandre. For eksempel lagde Steinar skytebane for luftgevær i kjelleren, og Erik fikk luftgevær i julegave før han var sterk nok til å spenne opp geværet.

Bilde av far og sønn i sofa i jakthytta.
Far og sønn, Steinar og Erik Landsem. Foto: Elise Landsem

Hva er det som driver en jeger?

De forteller engasjert om at det er en sammensatt hobby. Med storviltjakt samarbeides det ofte som et lag, og man må ha en strategi, en plan, og et ønske om å perfeksjonere og lære mer underveis. Man skal ikke skyte et dyr før man er i riktig posisjon, nært nok, og sikker på at man kan gjennomføre en umiddelbar og human avlivning. Å komme i denne posisjonen trenger ikke å være lett, – tvert imot.

Roger forteller:
– Æ koinna tenkt mæ å skyt med pil og bue, egentlig.

For poenget er å komme så tett innpå dyrene som mulig, uten at dyret vet at du er der. Samarbeidet i laget må være godt, kommunikasjonen god og man må kjenne terrenget. Her spiller erfaring, strategi og litt flaks inn for hvordan man skal klare å komme på riktig skuddhold.

Bilde av deler av jaktlaget over kaffekopp i sofaen i jakthytta.
Lettbeint stemning i gjengen over kaffekoppen. Fra venstre: Lasse Skjølsvold, Roger Meås og Steinar Landsem. Foto: Elise Landsem

Hva ønsker dere å si til dyrevernerne som ikke har noe til overs for jakt, eller de som mener man må være litt følelsesløs for å ha jakt som hobby?

De rister på hodet, og Roger lener seg frem:
Jegerne er nok de største dyrevernerne vi har. Vi er ute i skogen og på fjellet mer og mindre året rundt og ønsker at det skal vrimle av dyreliv der ute. Poenget med jakt er å høste av naturens overskudd og rikdom, ikke å utrydde det. Det er ikke det å ta liv som er det store med jakta, aldeles ikke. Vi som jegere har stor respekt for viltet. Opplevelsen frem til skuddet er løsnet er det som sitter igjen i minnet.

Erik skyter inn:

Hvis du blir med på storviltjakt fordi du elsker å drepe dyr, da er du på helt feil sted. Du kan gå ute i skogen fra september og ut desember uten å skyte et eneste dyr, og fortsetter. Og i det dyret er skutt, det er da det tunge arbeidet begynner.

Et ærlig arbeid

Når dyret faller, blir det stille i skogen. Noen ganger feller jegeren en tåre, for øyeblikket kan være både vemodig og stort. Men stillheten varer ikke lenge, for nå begynner arbeidet. Umiddelbart må man vomme ut, hente passende kjøretøy om det er mulig, eller fysisk dra dyret ned fra fjellet til jakthytta og slakteriet. Et dyr på opptil 300 kilo minner fort om at naturen krever sin del tilbake.

Når dyret er fraktet til slakteriet gjenstår mye arbeid i flåing, slakting, skjæring, pakking, fordeling og foredling. Det ender opp med frysere og spisskammers fulle av hjemmelagd morrpølse, spekeskinke, kjøttdeig, kjøttboller, karbonader, biff og stek. Alt lagd for hånd, direkte fra moder jord, rett utenfor døren. Respekten for dyret, og avskyen for matsvinn kommer når man har erfart arbeidet bak måltidet.

Bilde av jaktlaget bak en felt elgokse.
Felling av elgokse høsten 2024. Denne dagen ble beskrevet av samtlige som et av de fineste jaktminnene de hadde. Fra venstre: Eirik Landsem Kattem, Tor Fredrik Mikkelsen, Lars Røen, Erik Landsem, Steinar Landsem, Lasse Skjølsvold og Roger Meås. Foto: Snausen & Stomprød Jaktlag

Neste generasjon jegere

I Rindal er jakt ikke bare tradisjon, men også fellesskap. Nå håper de enda flere finner veien ut i skogen. I de fleste jaktlag i Rindal er snittalderen høy. Jegerne oppfordrer til å melde seg inn i Rindal Jeger- og Fiskeforening, ta jegerprøven og engasjere seg. NJFF er avhengig av god rekruttering, og de ønsker menn og kvinner i alle aldre med alle slags bakgrunner.

Roger legger til:
– Ikke minst må vi huske at døra alltid skal stå åpen. Jaktlagene bør bli flinkere til å invitere med gjestejegere, og gi flere sjansen til å oppleve gleden ved jaktfellesskapet.

Bilde av vegg på stua med caps og gevir hengende til pynt.
Før 2008 var jaktlaget kjent som Stomprød Friluftslag, også et minne som hører til historien. Foto: Elise Landsem

En studie fra 2023 gjort av NINA (Norsk Institutt for naturforskning) viser at over halvparten som tar jegerprøven kommer seg aldri ut på jakt. Det spekuleres i at nye jegere mangler nettverk, og at veien fra fullført jegerprøve til jakt ikke alltid går av seg selv.

Jegerne i Snausen & Stomprød jaktlag oppfordrer nye jegere til å engasjere seg i den lokale jegerforeningen, komme på skytetreninger, og vise at man er til å stole på. Jaktlaget er avhengig av jegere med god integritet, respekt for viltet, terrenget og våpenet. Å bli en god jeger er en livslang utdanning, og det beste skoleløpet etter avlagt jegerprøve, er å bli med erfarne jegere og jaktlag.

Jaktlandet Rindal

Rindal kan by på en allsidig jakt, da bygda ligger perfekt til med tanke på artsmangfold og terreng. Lenger nord finner man mer elg, lenger sør finner man mer rådyr, lengre vest finnes det mest hjort, – og i Rindal finner vi alle tre arter. I andre deler av landet må man kanskje reise langt for å jakte en annen art.

Erik forteller:
– Rindal har en utrolig lett tilgjengelig natur, med mye jevne fjell og daler. Dette gir en trygg trasé, og det er enkelt å forflytte seg over hele kommunen. Det er også mye utmark i forhold til antall innbyggere.

Jegerne forteller om mange skogsveier inn til terrenget som gjør at man slipper å gå i timesvis før man kan starte jakta. Jakt er rett og slett en mer tilgjengelig hobby i Rindal enn andre steder.

Og idet kaffekoppen var drukket opp, reiser jegerne seg for å kle på seg store grønne jakker og tunge gevær. Noen skal sitte på post, og resten skal drive. Elghunden Akira spretter opp og er førstemann inn i bilen. Naturens rikdom venter.

Bilde av Roger Meås og elghunden Akira ute i naturen.
Roger Meås og elghunden Akira. Foto: Steinar Landsem

Oversikt over tildelte og felte hjortevilt i Rindal 2020 – 2024

Elg

JaktårFelte hann-kalverFelte hunn- kalverFelte
1-årige hanner
Felte
1-årige hunner
Felte eldre hannerFelte eldre hunnerTildelt totaltFelt totalt
2020162021201915122111
2021241518142013122104
20222315161319912495
20231820154131112381
202431182572013124114

Hjort

JaktårFelte hann-kalverFelte hunn- kalverFelte
1-årige hanner
Felte
1-årige hunner
Felte eldre hannerFelte eldre hunnerTildelt totaltFelt totalt
2020231530234125221157
2021111742164420221150
202214918194417222150
202317922115322222134
2024111428123320222118

Kilde: Hjorteviltregisteret for Rindal kommune på Landbruksdirektoratets sine hjemmesider.

Tabellen viser totalt antall tildelte fellingstillatelser på elg, og hvor mange dyr som er felt i de ulike kjønns- og alderskategoriene. Fellingsprosenten er også oppgitt. Dette er de offisielle fellingstallene som er rapportert av hvert enkelt vald til kommunen.

Kilde, NINA-studien: En studie av passive jegere etter avlagt jegerprøve

Tekst: Elise Landsem